Intervju med Freeshine

2017-04-04T23:09:25+00:00torsdag, 23 mars, 2017|
Intervju med Audunbakken-aktuelle Freeshine

Seks år etter at Freeshine ble oppløst gjenforenes denne fantastiske gjengen på Audunbakken 2017.  Dette kom overraskende på både oss, bandet selv og helt sikkert også på andre tilhengere. Det blir stort og rørende å se de sammen på scenen, igjen. Trommis Christian Næss stilte seg selv noen spørsmål omkring gjenforeningen og går også litt i dybden på en del områder i dette intervjuet. Interessant lesning ikke bare for tilhengere av Freeshine, men for alle som er glad i musikk og vet at musikk er så mye mer enn bare lyd.

Hva var Freeshine igjen?

Fra Audunbakken 2008. Foto: Anemarte Bjørnseth

I begynnelsen var det en vennegjeng som prøvde å lære seg å spille sammen. Så kom alt det andre gradvis. Vi fant etter et par år ut at vi ønska å dedikere oss selv til ideén om å bruke musikk som terapi, og å være et band som hadde åpne armer og hjertet i hånda. Vi hadde begrensa ferdigheter musikalsk, men kompenserte med lidenskap og en pønk-holdning til det vi gjorde. Vi spilte og sang det vi følte for, og var ikke kalkulerte i det hele tatt. Det falt oss ikke inn å lage noe som skulle være «kult». Også var det ikke intellektuelt, men mest mulig primalt og intuitivt. Derfor ble det en slags sår og utagerende rockemusikk. En slags direkte underbevissthet, kanskje? Det høres jo ut som en fin idé, men det var et veldig destruktivt element også. Vi tok den så langt vi klarte.

Hva skilte dere mest fra andre tilsvarende band, og var det en spesiell type person som hørte på Freeshine?

Jeg tror vi kom på en tid hvor veldig mye alternativ musikk var voldsomt spissformulert, og mange band – både i pønken og indierocken tok på seg rollen som toastmastere for en bestemt målgruppe. Ingen av oss levde liv som representerte noen idealer. Vi moraliserte ikke, var absolutt ikke straight edge, men var samtidig beinharde motstandere av den macho rockepakka. Vi hadde et ganske androgynt og sensitivt uttrykk, som ikke passa inn i noen bestemt scene. Derfor ble det et ganske åpent rom, som kanskje ikke eksisterte akkurat i den formen for 12-13 år siden. Og dit kom mennesker som kanskje var i en fase av livet hvor de søkte en form for emosjonell katarsis. Det ga veldig mening for oss, og skapte en dialog som jeg bare er utrolig takknemlig for at jeg fikk være med på, til tross for konsekvensene.

DSC_1121

På Audunbakken 2008. Foto: Anemarte Bjørnseth

Ble dere missforstått?

Mange vil nok si at vi ba om det. Det var absolutt fine ting som skjedde i Oslo når vi kom dit rundt 2003, men vi adopterte Ebba Gröns anti-rock/pro-rock holdning, og den var veldig forvirrende for folk. Vi kunne gå fra flerstemt a-capella sang til fri impro over et Dylan Thomas-dikt til å rocke ut til The Who og MC5. Folk klødde av seg hodet. I tillegg var vi på Osito Records, som kanskje var den mest «arty» indielabelen i Oslo den gangen. De modellerte seg på 4AD og ga ut plater som hadde utstrakt bruk av ordet «suffocate». De var faktisk i samtaler om å gi ut den første Rockettothesky LP’en også – noe som ved siden av Alpine Those Myriads ville ha vært den mest «Osito» plata på Osito. Vi lærte masse av det. Når jeg starta opp CPU i 2010 hadde jeg takket være Osito kunnskapen jeg trengte om hvordan man trykte og distribuerte plater utover hjemmesnekra CD-R’er og kassetter, og nå hender det at yngre folk kommer og spør meg om hvordan man gjør sånt. Det å gjøre det sjølv, booke egne konserter, og lære seg mekanismene for å bli mest mulig uavhengige var essensielt for oss.

Hva var de beste øyeblikkene?

De beste øyeblikkene for meg var når vi klarte å komme inn i musikken til det punktet hvor den spilte oss. Når vi kanaliserte noe større enn bare våre egne problemer og løsninger. John Lennon sa en gang at han ikke visste hvem som egentlig skrev låtene, for han skrev dem bare ned. For noen er det en jævlig pretensiøs uttalelse, men for meg er det det mest ydmyke man kan si om å lage musikk. At det handler om å sette seg selv til side, og gjøre seg selv tilgjengelig for den. Og det er ikke forbeholdt flinkiser. Du kan gjøre det uten å kunne så mye som et grep på gitar. Du kan gjøre det med én tone på én streng, eller med stemmen. Og du kan gjøre det med en enkel rockelåt, som vi ofte gjorde. Jeg vet ikke om man lærer å tenke sånn på musikkskoler rundt omkring, men det lærte jeg av å spille i band, i alle fall. Det var pro-rock delen i Freeshine. Energi, frihet, åpenhet og urkraft-revolusjon!

Og de verste?

Det var mange av dem også, men jeg har for lengst gitt aksept til de fleste av dem. Rusproblemer og psykiske problemer ville ha vært der uansett, og kanskje heller vært verre om ikke Freeshine hadde vært der. Så jeg klandrer ikke bandet for noe sånn sett. Men det er situasjoner hvor jeg føler at jeg gikk over streken overfor andre, og det sitter i fortsatt. Man får mange alibier når man er på bunnen. Men å være hensynsløs er ikke ett av dem. Jeg har jobba mye med å ta mer ansvar for meg selv, og ikke legge ting ut på andre. Det kan ligge en ensomhet i å være selvdreven, og jeg ser den ensomheten i mange som har kommet seg opp av søla. Jeg ser for eksempel en parallell mellom et tungt «rusmiljø», hvor venner sitter sammen og prøver å finne ut hvordan de skal skaffe penger til det neste skuddet, og et tungt «depresjonsmiljø», hvor i det øyeblikket noen reiser seg, så heves forventningene, og andre er raske med å bli vant til, og bruke den styrken. Men jeg har mer å gi nå, og jeg veit at det kommer innenifra, og at jeg har med hele meg.

På Audunbakken 2005

På Audunbakken 2005

Hvorfor gjenforenes Freeshine?

Gjenforeningen av Freeshine er Audunbakkens fortjeneste fra ende til annen, og vi kunne ikke ha bedt om en bedre anledning for å komme sammen og spille igjen. Vi traff en gjeng fra kjernen i Audunbakken første gangen vi spilte på Lt. Kreutz i september 2004, og hadde ingen venner på Kongsvinger før den kvelden. Vi ble tatt under vingene på en måte jeg nesten ikke trodde var mulig. Året etter spilte vi både på Audunbakken og i Øktnerhuset for første gang. Siden da har festivalen og miljøet rundt vært som et hjem for oss. Her har vi knytta sterke vennskapsbånd, og spilt på en rekke Audunbakken-relaterte arrangementer. Flere av dem har vært blant våre aller beste konserter, inkludert den siste vi gjorde med Odda, som var på festivalen i 2008. Flere av våre andre musikalske prosjekter har spilt her siden, og Amund har vært engasjert som styreleder i flere år. Så ja, dette er virkelig hjemmebanen vår. Også har det skjedd ting i livene våre gjennom de siste årene som har gjort oss mer ydmyke og åpne for å komme sammen som venner og spille igjen. Selv hadde jeg en nær døden opplevelse med akutt sykdom, som satte ting i perspektiv og løsna opp i en del knuter. Odda har også vært alvorlig syk over en lengre periode, og vi er veldig heldige som i det hele tatt har ham her. Festivalsjef Audun Hansen var også alvorlig syk nylig, og det forsterket bare følelsen av hvor fint og riktig det hadde vært å få til dette. Så å komme sammen og spille handler om veldig mye mer enn Freeshine, hva det bandet var, betydde og representerte for oss. Nå står vennskapene og den kjærligheten vi har til hverandre også i fokus. Vi vil at dette skal bli en så god opplevelse som mulig for alle involverte. Ingen skal måtte ofre seg for å leve opp til den tunge bagasjen vi bygde opp. Så nå har vi lagt oss på en ultrademokratisk linje innad i bandet hvor alle skal føle seg inkludert og sett. Dette høres sikkert absurd ut for mange, men mellom 2005 og 2010 gikk vi fra å være nære venner til å bli en gruppe mennesker med ganske skadde relasjoner. Vi kunne ikke ha fortsatt der vi slapp, for å si det sånn.

DSC04585

Fra Audunbakken 2005

Så dette ville ikke ha skjedd uten at dere nesten hadde mistet hverandre for godt?

Nei, jeg tror ikke vi så noen god grunn til å finne sammen før det gikk til det punktet. Det i seg selv er ganske trist egentlig, men sånn er jo livet ofte. Det må en kalddusj til. Og mer enn det også. Det er et stort skritt fra å i det hele tatt møtes til å spille sammen. Jeg skal være ærlig og si at jeg hadde aldri trodd at dette kom til å skje, og noen ting skal utvilsomt slippes for godt, men når det er sagt synes jeg en gjenforening kan være noe utrolig fint. Når jeg tenker meg om er det egentlig knapt noe som rører meg mer enn å se mennesker som har vært borte fra hverandre lenge komme sammen igjen med gode intensjoner. Og det gjelder band også. Når jeg ser tilbake på sterke musikalske opplevelser kan det noen ganger føles litt som en slags hjemlengsel, og jeg tror kanskje det er det nostalgi egentlig er for meg. Man kan dvele ved eller meditere over ting uten å bli fastlåst i dem, mener nå jeg, og noen fremoverlente mennesker burde kanskje spørre seg selv litt hva de egentlig driver med når de ser på bilder eller hører på plater.

Hva blir forskjellen på Audunbakken 2008 og 2017?

2008 var slutten på en periode. Odda hadde senebetennelse, og kunne ikke spille mer. Vi var alle sammen ganske langt nede, selv om konserten i seg selv var mye bedre enn i 2005, hvor jeg hadde tatt efedrin og lå en halv takt foran resten av bandet hele veien, hehe. I år er den eneste agendaen å bidra til festivalen, og å forsøke å spille den beste konserten vi klarer å gjøre. Man har ikke all verdens av tid på en festival, så det blir en utfordring å bygge opp konserten, men vi skal prøve å flette inn flest mulig elementer av bandet. Nytt av året er også at det blir tre gitarer. Sammen med Amund og Odda har vi også fått med oss Tarjeis bror Bendik (som også spilte i Autonomia). Han er en enorm ressurs, og lærte seg mer eller mindre å spille til platene våre, så han husker de gamle sangene mye bedre enn oss, hehe. Personlig kommer jeg også til å huske mer av dette, rett og slett fordi jeg har slutta helt med piller. Jeg hadde noen fantastiske stunder med speed, kokain, LSD, sopp og E, men det var piller, og spesielt benzoer som la et slør over den siste perioden før Odda slutta i bandet. Jeg måtte slutte å drikke og røyke tjall når jeg ble innlagt på døgnpsykiatrisk med amfetaminpsykose i 2006, men gikk på en pillecocktail av ymse angstmedisiner og antidepressiva i årevis etter det, også gjennom Freeshines siste periode. Du hører det godt på All Blood Is Royal. Jeg er treig, sloppy og stiv som en stokk. Om vi spiller noe fra den vil det i alle fall bli mykere og mer dynamisk fra min side. Noen vil sikkert si at det også blir feil, hehe. «Nei, det skal spilles mekanisk og livløst!»

DSC_1118

På Audunbakken 2008. Foto: Anemarte Bjørnseth

Ja, hva kommer dere til å spille?

Vi kommer til å spile noe gammelt, men det ville vært respektløst overfor både oss selv og festivalen å ikke ha med oss noe ny musikk, så noe nytt blir det garantert. Som Greg Ginn sa: Folket fortjener å få noe de ikke allerede har!

Hvilken rolle kan Freeshine ha i 2017, og har dere noen planer fremover?

Jeg veit ikke om de gamle platene våre vil nå nye lyttere i forbindelse med denne konserten, og det er ikke så viktig heller, men jeg tror at intensjonene våre om å bruke musikk til å bryte ned indre og ytre barrierer i alle fall er vel så aktuelle i dag som for 10 år siden. Musikk som et universalt språk betyr mer enn noen sinne, og står for meg som en direkte motsetning til høyrepopulismen som herjer Europa og USA om dagen. Jeg tenker det samme om festivaler. Det at vi møtes for å dyrke og feire kreativitet og mangfold er så vanvittig viktig! Det holder oss i kontakt med vår egen menneskelighet i ansiktet på all denne grusomheten. Så vi håper at flest mulig tar turen til Audunbakken, om det er for å se oss eller ikke. Foreløpig er det denne ene vi gjør, men om det føles riktig for alle, er det ikke sikkert dette blir siste gangen vi spiller sammen likevel. Vi har som sagt lekt litt med noe nytt materiale, og å komme med noe nytt på bordet var en av forutsetningene som ble satt for å gjøre dette. Odda og Tarjei bor begge i Stavanger nå, så det blir litt organisering for å samles, men vi skal møtes i april for å prøve å spille inn et par av de nye sangene – som har norske tekster, for øvrig. Om det funker kan det kanskje være aktuelt å slippe de låtene i forbindelse med Audunbakken. Vi får se! Men uansett hva som skjer med bandet er musikkterapi i ferd med å bli en akseptert behandlingsform i Norge, og Tarjei har valgt å gå den veien på heltid, så idéen om Freeshine ikke bare lever videre, men har blitt en del av den offentlige helsetjenesten! Ha!

Tusen takk, Christian. Freeshine spiller på hovedscenen lørdag 5. august.